Da Marte sluttet å lete etter sitater i tre timer lange intervjuer

Et intervjuprosjekt som vokste fra hendene

Marte kom til et av våre kurs tidlig i høst. Hun er frilanser og hadde fått i oppdrag å lage en kort dokumentar om en familiebedrift på Sunnmøre. Materialet var seks intervjuer, hvert på rundt to timer, filmet over tre uker. Alt lå i én mappe, med filnavn som kameraet hadde laget selv.

Da hun satte seg ned for å klippe, oppdaget hun det mange oppdager: Hun husket at noen hadde sagt noe godt om generasjonsskiftet, men ikke hvem, og ikke i hvilket intervju. Hun spolte fram og tilbake i flere timer og fant det til slutt, men hun var allerede lei før selve klippingen var begynt.

Hun fortalte oss dette med en tørr humor som jeg satte pris på. Hun mente ikke at hun hadde vært slurvete. Hun hadde bare ikke visst at notatene måtte skrives på en bestemt måte for å være til nytte senere. Det er et vanlig utgangspunkt, og det går an å gjøre noe med det.

Det hun trengte var ikke et nytt program, men en fast vane under og rett etter intervjuet. Det var det vi tok tak i sammen.

Hva Marte begynte å skrive ned under intervjuet

Vi startet med det enkleste: tidskoder. Marte begynte å skrive ned tiden fra opptaket hver gang noe virket viktig, mens intervjuet pågikk. Ikke et fullt referat, bare tidspunktet og to eller tre ord om hva som ble sagt. Hun brukte en vanlig notatbok ved siden av kameraet.

Det krever litt øvelse å skrive mens man lytter. Vi anbefalte henne å lage sine egne forkortelser og å la være å korrigere dem underveis. Bokstaven K kunne bety kraftig sitat, S sterk historie, U usikker. Systemet trengte bare å være forståelig for henne selv og for den som skulle klippe etterpå.

Det viktigste var å notere tiden på selve opptaket, ikke klokkeslettet i rommet. Det er en feil mange gjør første gang, og den gjør notatene nesten ubrukelige når filen skal åpnes igjen. Marte gjorde den feilen i det første intervjuet og rettet seg selv allerede i det andre.

Hun sa etterpå at det å skrive tidskoder ga henne en rolig følelse under samtalen. Hun visste at hun kunne finne tilbake til det som ble sagt, så hun hørte bedre etter.

• Skriv tid fra opptaket, ikke fra klokken i rommet
• Bruk korte egne tegn for sitat, historie og usikkert
• Noter hvem som snakker når flere er med

Etter intervjuet: ti minutter som sparer timer

Den andre delen av vanen skjer rett etter at kameraet er slått av. Vi ba Marte sette av ti minutter samme dag til å skrive notatene inn i et enkelt dokument, mens hun fortsatt husket konteksten. Det er i den stunden man vet hva et sitat egentlig handlet om.

Hun laget ett ark per intervju. Øverst sto navn på den som ble intervjuet, dato, stedet og hvilken fil det gjaldt. Under kom tidskodene, sitatene i korte utdrag og en linje om sammenhengen: hva spørsmålet var, og om personen virket sikker eller nølende.

Kontekst er det som oftest mangler når klipperen åpner notatene. Et sitat uten forklaring kan høres ut som noe helt annet enn det var ment som. En setning om at svaret kom etter et spørsmål om økonomi, eller at personen smilte, kan avgjøre om utdraget brukes eller ikke.

Marte sa at ti minutter føltes lite den første uken, og som en selvfølge den tredje. Hun hadde ikke lenger en haug med uferdig arbeid etter hver innspilling.

Hvordan notatene ble til et arbeidsverktøy

Da Marte hadde fått seks ark, ba vi henne gå gjennom dem og trekke ut de ti til femten viktigste stedene i hele materialet. Hun lagde en samlet liste, sortert etter tema og ikke etter intervju: generasjonsskifte, utfordringer, stolthet, framtid.

Denne listen ble utgangspunktet for klippingen. I stedet for å se seks intervjuer fra start til slutt kunne hun hoppe rett til de stedene som betydde noe. Hun fant sitatet om generasjonsskiftet på under ett minutt, med både fil og tidskode ført opp.

Vi snakket også om hva som skjer hvis hun en dag overlater prosjektet til en annen klipper. Med notatene på plass kan en fremmed åpne arket og forstå hva som er viktig, uten å måtte ringe henne. Det er en del av hva vi kaller overlevering, men her handler det bare om intervjuene.

Hun var ærlig på at systemet ikke var perfekt. Noen ganger glemte hun tidskoden midt i en livlig passasje. Da skrev hun en strek og fylte inn etterpå, fra opptaket.

• Ett ark per intervju med navn, dato, sted og filnavn
• En samlet liste sortert etter tema, ikke etter intervju
• Egen kolonne for kontekst: hva spørsmålet var og hvordan svaret ble gitt

Det som fortsatt var vanskelig

Det var ikke bare enkelt. Marte opplevde at noen intervjuobjekter snakket fort og at hun ikke rakk å skrive. Vi foreslo at hun heller noterte tiden og ett nøkkelord enn å forsøke å få med hele setningen, og at hun fylte ut resten fra opptaket ved behov.

Et annet problem var de uformelle samtalene før og etter selve intervjuet, der de beste utsagnene noen ganger kom. Hun hadde ikke tenkt på å la kameraet gå da. Vi anbefalte at hun alltid lar opptaket rulle litt lenger, og at hun noterer tid også for disse øyeblikkene.

Noe av materialet hun hadde filmet før kurset var ikke notert i det hele tatt. Det rettet hun ikke opp i, og vi lovet henne ikke at det var mulig å få full oversikt tilbake. Hun gikk gjennom de to mest sentrale intervjuene på nytt og lot resten ligge.

Det er en realistisk måte å tenke på. Man kan ikke alltid ta igjen alt som er gått tapt, men man kan gjøre neste prosjekt bedre.

Hva hun tok med seg videre

Da Marte var ferdig med dokumentaren, hadde hun brukt omtrent halvparten så lang tid på å finne materiale som hun hadde regnet med i starten. Hun ville ikke sette et tall på det, og det gjør vi heller ikke. Det hun la vekt på var at leteprosessen ikke lenger tok motet fra henne.

Hun har siden brukt samme oppsett på to andre oppdrag, med små justeringer. Et av dem var et bedriftsintervju der oppdragsgiveren selv ville se notatene. Da var det en fordel at arkene var ryddige og kunne leses av andre enn henne.

Jeg har fulgt mange som begynner med intervjunotater, og mønsteret er likt: Det første prosjektet kjennes tungvint, det andre går av seg selv. Det handler ikke om å skrive mer, men om å skrive det som kommer til å trengs senere.

Hvis du står foran et intervjuprosjekt nå i høst, kan du begynne med bare ett ark og én regel: alltid tid fra opptaket.