factsilo

Orden i opptak, ro i etterarbeidet

Da bildene fra Storfjorden nesten forsvant: en backup-rutine i praksis
Blogg Kundecase

Da bildene fra Storfjorden nesten forsvant: en backup-rutine i praksis

Et lite produksjonsteam hadde alt på én ekstern disk. Silje forteller hvordan Hilde og kollegene bygde en enkel rutine med flere kopier og filkontroll, uten å tro at den er skuddsikker.

Silje Moen 5 min lesetid

Utgangspunktet: én disk og mye tillit

Hilde kom til meg i begynnelsen av høsten. Hun driver et lite produksjonsselskap som lager bedriftsvideo, og teamet hennes hadde et helt sesongprosjekt liggende på én ekstern disk. Disken gikk fra kamerabagen til kontoret og videre hjem til klipperen, og ingen visste egentlig hvem som hadde den siste versjonen av hva.

Hun beskrev det selv som en slags gjensidig tillit: alle antok at noen andre hadde kopiert filene. Det er et vanlig mønster i små team. Så lenge ingenting skjer, ser rutinen ut til å fungere, og det er først når en disk sier fra at spørsmålet om kopier blir reelt.

Vi startet med et enkelt kartleggingsmøte over en kopp kaffe. Jeg ba henne tegne opp hvor filene faktisk befant seg fra kameraet ble slått av til klippen var levert. Tegningen fikk fire piler og ingen av dem pekte mot en ekstra kopi.

Dagen disken begynte å hakke

Noen uker før kurset hadde disken begynt å oppføre seg rart. Filer brukte lang tid på å åpne, og én klipp fra et intervju ved fjorden ville ikke spille av til slutten. Hilde fikk til slutt hentet den ut ved å kopiere den i biter, men hun så at hun hadde vært heldig.

Det var denne opplevelsen som fikk henne til å melde seg på. Hun ville ikke ha en stor teknisk løsning, bare en rutine teamet faktisk kom til å følge i en travel uke med opptak. Det er en god grunnholdning, for rutiner som er for kompliserte blir gjerne droppet første gang noen har dårlig tid.

Jeg forklarte at ingen oppsett kan love at ingenting går tapt. Målet er å gjøre tap mindre sannsynlig og å vite raskt hva som mangler hvis noe likevel skjer. Det tok trykket av samtalen og lot oss snakke om det praktiske.

Rutinen vi bygde sammen

Vi landet på en modell med tre kopier: originalen på kameraets kort til alt er sjekket, en arbeidskopi på teamets hoveddisk og en ekstra kopi på en separat disk som lagres et annet sted enn de to første. Hilde valgte å ha den siste disken hjemme hos seg, adskilt fra kontoret.

Hver kopi følges av en kontroll. Etter overføring sammenligner teamet filstørrelse og antall filer mot kortet, og stikkprøver på noen klipp ved å spille dem helt til slutt. Det høres tidkrevende ut, men tar sjelden mer enn noen minutter per opptaksdag.

Vi skrev alt ned på ett ark: hvem kopierer, når, til hvilke disker, og hvem krysser av at kontrollen er gjort. Arket henger ved arbeidsstasjonen. Poenget er at rutinen ikke ligger i hodet til én person, men kan overtas av hvem som helst i teamet en travel dag.

  • Tre kopier, minst én lagret på et annet sted
  • Kontroll av filantall og størrelse etter hver overføring
  • Stikkprøver ved å spille klipp helt til slutt
  • Ett ark med navn, dato og avkrysning

Det første prøvde fallet

To uker senere ringte Hilde. Hoveddisken hadde igjen vist feil, og denne gangen var det en reell hendelse. Teamet åpnet loggarket, så at kopi to var kontrollert samme kveld som opptaket, og hentet ut filene fra den separate disken uten å lete.

Ikke alt var perfekt. En liten tekstfil med notater fra en av dagene lå bare på hoveddisken og var borte. Den var ikke omfattet av rutinen, fordi vi hadde snakket om videofilene og ikke om notatene. Hilde tok det med ro og lagde en ekstra linje på arket.

Jeg liker å fortelle denne delen, fordi den viser hva rutinen faktisk gjør. Den fjerner ikke risikoen, men den gjør at et tap blir en ulempe og ikke en katastrofe. Og den viser hullene mens de fortsatt er små.

Det vi justerte underveis

Etter hendelsen gikk vi gjennom arket igjen. Vi la til at lyd, notater og prosjektfiler følger samme løype som videoen, og at hver kopi får en dato i mappenavnet slik at man ser hvor gammel den er. Hilde la også inn en fast sjekk hver fredag, der noen åpner et tilfeldig klipp fra hver disk.

Vi snakket om hvor ofte disker bør byttes. Her fantes ingen fasit, men vi ble enige om å notere kjøpsår på hver disk og å planlegge utskifting før de blir gamle, ikke etter at de feiler. Det er et skjønn, ikke en garanti, og slik presenterer jeg det alltid.

Det viktigste var kanskje at Hilde selv eide rutinen. Hun justerte formuleringene på arket til sitt eget språk, og kollegene brukte det fordi det lød som dem, ikke som et kurshefte.

Hva du kan ta med deg

Hildes historie er ikke spesiell, og det er poenget. De fleste små team har en variant av den samme situasjonen: én disk, litt tillit og en følelse av at det går bra. Forskjellen på et team med rutine og et uten, er ofte bare noen få avgjørelser som er tatt og skrevet ned.

Hvis du vil begynne i det små, start med å tegne hvor filene dine faktisk ligger akkurat nå. Se hvor mange kopier som finnes, hvor de er, og om noen har sjekket at de fungerer. Svaret er ofte mer ubehagelig enn man tror, men det er et godt utgangspunkt.

I kurset går vi gjennom dette steg for steg, med eksempler som er tydelig merket og lagt opp slik at du kan bruke dem på ditt eget arkiv.

  • Tegn opp hvor filene ligger i dag
  • Tell kopiene og noter hvor de er
  • Velg en kontroll som tar få minutter
  • Skriv rutinen ned og gi den en eier

Hilde har fortsatt ikke en rutine som kan love at ingenting går tapt, og det har ingen. Men hun har tre kopier, en kontroll hun gjør og et ark som alle på teamet kan følge. Neste gang en disk svikter vet de hvor de skal lete og hva som mangler. Det er det vi mener med en enkel rutine som faktisk blir brukt, uke etter uke.